Meg og mitt

Våken. Panikk. Kan ikke puste.

Det rammer alle en eller annen gang i løpet av høsten og vinteren. Man våkner på morgenen, og det har i løpet av nattens timer bygd seg opp en imponerende tetthet i øre-nese-halsregionen. Tunga er bare en inntørket, liten pølse etter at man de siste timene – særs elegant - har pustet med munnen på vidt gap. Og når man prøver å svelge.. og tunga fester seg i ganen.. da skjønner man det; man har en gryende forkjølelse.

Det er ikke mye jeg irriterer meg mer over enn en tett nese. En tett nese fører til manglende smakssans, og jeg er altfor glad i smaker til å gå glipp av noe. Paradoksalt er også tett neste ofte synonymt med rennende nese, og siden lite frastøter meg mer enn tanken på å bruke lommertørkle, blir nesa rød og sår av ymse grå- og dopapir. Det med lommetørkle er jeg litt nysgjerrig på, egentlig. Er det noen som bruker det fortsatt? Jeg tror til og med min far – som brukte sitt til alt fra snørr til å tørke lilleMeg rundt munnen – har sluttet å benytte seg av dette ekle tøystykket.

I tillegg til disse fysiologiske reaksjonene jeg har på tett nese, har jeg også et panisk forhold til åpen munn. Mennesker ser helt enkelt ut som om de mangler flerfoldige kromoson, når de sitter der med halvmåpende munn og ser ut i luften. Som mammaer sier (eller sa, i hvert fall) til ungene sine: “Lukk igjen munnen før vettet renner ut”! Det ligger uante mengder visdom i de ordene.

Men så vil man jo bli frisk, da. En venninne fortalte at hun hadde vært så vanvittig forkjølet en gang hun skulle reise fra Norge til L.A., at hun hadde fløyet hele veien med hvitløksbåter i begge nesebor, SAMT i begge ørene. Sånt står det respekt av, syns jeg. Da vil du virkelig bli frisk!

Jeg elsker reseptfrie, “ingen-dokumentert-virkning” medisiner. Jeg vet at det ikke er medisiner, men om jeg kaller dem medisiner, høres det mer effektivt ut, og kroppen reagerer raskere. Jeg kan legge igjen svimlende beløp i helsekostforretninger, dersom den som jobber der bare gidder ta seg tid. Sist fikk jeg hjelp av ei rund, lita dame – like søt som den ene sirupen jeg kjøpte. Hun beveget seg med overraskende smidighet mellom hyller og stativer med kvakksalverier, og før jeg visste ordet av det, stod vi ved kassen.

Jeg endte opp med:
* En boks C-vitaminer (NB! Disse tablettene må være bittesmå, slik at de ligner mest mulig på ordinær skolemedisin – ellers virker de ikke). Styrter nedpå 5-6 stk om gangen, og avventer nyrestein.
* En dyprød siruplignende sak som smaker plastikkbær og sukker. 1ss tre ggr daglig
* En flaske med ekkelt, brunt vann. Lukter vått høy og hundepels. Bland 20-30 dråper i et glass vann, prøv å ikke brekke deg, 3 ggr daglig. Heter noe så herlig som “Fort Frisk”!
* En pakke tranebærkapsler. Denne har jeg ikke åpnet ennå, men siden jeg har en i familien som er plaget med urinveisinfeksjoner – og tranebær fungerer supert mot det – kjøpte jeg en boks. Jeg har ikke hatt urinveisinfeksjon siden jeg var 6-7 år, tror jeg.
* Saltvannsspray. Som dere har skjønt blir jeg lettere hysterisk av tett nese, og siden jeg ikke liker å bruke så mye av disse Otrivin/Rhinox-typene nesespray, er det greit å ha et alternativ. Hver gang jeg bruker den, gjenopplever jeg nær-døden-opplevelser i min barndoms svømmetrening, hvor man fikk saltvann inn i nesa.
* En boks mentolsalve – tro det eller ei – for å bekjempe tett nese. Kan smøres rundt nesa (ikke å anbefale om man allerede er rosagnukket ved neserota) eller på brystet. Har ikke benyttet denne ennå, og det er fullt mulig Svensken legger ned veto mot den stinkende smørja.

Denne gjengen skulle, ifølge lilleTrille, kurere alle former for ugreie bakterier og virus. Jeg satser på at hun vet hva hun snakker om, og at dette snørrkaoset snart forsvinner.

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er så heldig at jeg kan se tilbake på 2009 – og føle glede.

Jobbmessig har jeg fått en ny stilling, og møtes daglig av nye, spennende utfordringer. Jeg får reise til spennende steder og møter stadig problemstillinger jeg ikke tidligere visste eksisterte. Og med kollegaer som er kremen av kremen, har jeg ingen problemer med å stortrives.

Fjellet og jeg har blitt kompiser. Jeg har fått egne langrenn- og slalomski, og har nå et helt skap med plagg som inneholder ordene “super”, “ull” og “microfiber”. Jeg ploger meg ned grønne løyper med den største selvsikkerhet, og smiler når hærskarer av småbarn raser forbi meg. Nedoverbakker i langrennssporet skremmer ikke lenger vettet av meg, og jeg vet at Svensken alltid har en bit KvikkLunsj på lur for å lokke meg videre. 

 I våres fikk jeg golfsett i bursdagsgave. En gave som har gitt meg noen av de beste – og de værste – stundene dette året. Golfbaner ligger som oftest plassert i fantastiske omgivelser, og naturopplevelsene er helt enorme. Og om man ser bort fra hvor mange kroner man slår ut i skogen (golfballer er dyre..), hvor latterlig lite de har laget selvehullet og hvor sinnsykt vondt man får av å slå golfkølla rett i bakken, er det ren skjær lykke!

 Vi har hatt en deilig sommerferie, selv om været var sinnsykt norsk – med tilhørende regn og gråvær. Dyreparken i Kristiansand er en fast post på programmet, hvor jeg øyeblikkelig blir 4,5 år når jeg kommer innenfor porten. En tur ned den deilige svenske vestkysten for å hilse på familie og venner har blitt en god tradisjon. Jeg har for første gang feiret en ekte svensk midtsommar, noe jeg føler vi bør jobbe med å få til i Norge også. Så krydret vi dette med en tur til Italias svar på Charterfeber; Rimini.

En av mine aller beste venninner har fått sin lille Prins M – kanskje jordens vakreste skapning.

Svensken og jeg har flyttet inn i en stor, ny leilighet, og storkoser oss med all plassen vi plutselig har. Vi har pakket opp, montert, skrudd og hamret i en evighet føles det som, og endelig føles det som at alt er som det skal være. Det enorme kjøkkenet har inspirert oss til å kokkelere, og vi blir stadig overrasket over hvor enkelt det kan være å lage god mat. Et vellykket vinkurs har også motivert oss til å drikke mer vin – noe de aller fleste blir lykkelige av!

Alt dette, kombinert med verdens beste venner og familie, gjør at jeg nå gleder meg til å få fart på 2010. Så lenge ingrediensene er bra – blir resultatet som oftest enda bedre!

Godt nytt år til dere alle!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er LYKKELIG!

Jeg er et B+ menneske. Jeg er ikke skapt for å sprette opp i otta, gripe dagen og alle dens muligheter med en skive grovbrød i hånda. Det tar meg et par timer hver morgen å utvikle språk igjen, heldigvis har Svensken lært seg å tolke min gryntemumling, slik at vi kan kommunisere. Til den grad han orker å ha noe med meg å gjøre om morgenen.

Jeg vandrer fra sengen til dusjen i en slags komatøs sinnstilstand, og hadde nok ikke så mye som hevet et øyebryn om alle møblene en dag var teipet fast i taket (en fantastisk tanke, forøvrig). Takk og lov skjer det noe i det vannet treffer hodet, og en og annen puls av hjerneaktivitet kan skimtes. Etter dette er jeg avhengig av at alt går min vei. Om jeg mister en kontaktlinse, ikke finner en hårspenne eller radioen spiller en sang jeg ikke liker - der og da – sørger jeg for at mine omgivelser i stor grad får ta del i min irritasjon.

Om alt til nå har gått smertefritt, gjenstår det siste – og avgjørende – hinderet; Er det is på bilruta?

Dersom dette er tilfelle kan jeg sitte i bilen de 45 minuttene det tar å komme seg på jobb, og grynte. “Hersens vinterdritt som bærer med seg kulde og is, og tvinger meg til å skrape ruta sånn at jeg får neglspreng, og på innsiden dugger det (om det ikke har frosset der også), og isskrapen min er udugelig og jeg kommer aldri til å finne en som er bra, for de selger bare dritt i butikkene selv om vi faktisk bor i vinterlandet Norge, og jeg må flytte til Syden”.

Men nå, dere… Aldri mer! I have found my peace.
Det var damen på Shell som anbefalte den. Den stod på disken og så ut som en kjøkkenspray. Giftblå i fargen, og klar som en sommernatt. Den het noe så teknisk som “Isfjerner”, men i mine ører låt det som musikk. Deilig musikk.

I morges regelrett gledet jeg meg til å komme ut. Jeg håpet det var is på bilruta, og at det stod noen rundt meg og skrapet. Så skulle jeg bare “Sh-sh-sh” spraye bort møkka, til rungende applaus fra både de andre skrapende, pluss tilfeldig forbipasserende.

Det var ingen rundt meg, men det var is på ruta. Og jeg nærmest danset rundt bilen, mens jeg så isen renne av rutene. Et par runder med vindusviskerne, og jaggu var jeg good to go! Jeg krysser fingrene for en kald og isete vinter!

Ja, det kan virke som at jeg har begynt med produktplassering i bloggen min. Derfor vil jeg avslutte med de berømte ordene fra “Ute til Lunch” :

“Dette ække promotion. Dette ække reklame. Jeg synger (skriver) om ting som har skjedd meg, så navna må jeg ho ha med“.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har skaffet oss digital-TV.

Jeg tror faktisk dette har økt livskvaliteten min! Den har blitt en del av familien. Jeg våkner på natten, og må ut å sjekke at den fortsatt står der den skal under TV’en. Den heter Get, og er den vakreste svarte boksen jeg noen gang har sett.

Vi ser egentlig veldig lite på TV, Svensken og jeg. Og når vi først gjør det, er det sjelden vi finner noe som virkelig bergtar oss. Også er det denne hersens reklamen, da.. På enkelte kanaler (les: TV3), sverger jeg på at det i løpet av et døgn sendes mer reklame enn reelle program på skjermen.

Etter at GøyaleGet kom inn i våre liv, har vi ikke sett på live-TV. Når vi slenger oss ned i (den provisoriske) sofaen, sjekker vi først hva som skjer på kanalhimmelen den aktuelle kvelden. Er det noe vi har lyst å se? Om vi da ikke har et desperat behov for å se det der og da, setter vi programmet på opptak. Så bærer det over i “mitt arkiv”, og her ligger de som perler på en snor; matprogram, dokumentarer, serier og deler av gullrekka (man begynner tross alt å dra på åra)! Det er bare å velge og vrake i den ene favoritten etter den andre – og det beste; reklamen er unnagjort på sekunder ved hjelp av spoleknappen!

Pauseknappen jobber jeg med å venne meg til. Det er så innarbeidet å vente til reklamen før man gjør noe, og dersom man MÅ noe, forter man seg så man går glipp av så lite som mulig. Og halvveis ut på kjøkkenet tenker man “Gid, det fantes en slik pauseknapp”…. og DA faller tier’n ned – det har jeg jo!!

Og som om man ikke har mange nok timer med opptak å bla seg gjennom, finnes det jaggu filmleie inni GodGet også! Ved hjelp av to-tre tastetrykk har man tilgang til liste opp og liste ned med filmer, fra det aller nyeste til de gamle klassikerne. -Og bøttevis med dritt da, selvfølgelig.

Så nå er det slutt på zapping mellom episode nummer enmillionoggudhjælpemævæl av “Gode og onde dager” og en halvnaken, innsmurt Chuck Norris som prøver å selge meg en treningsmaskin. Og best: Jeg slipper å se og høre mennesker med ADHD og Tourettes rope til meg om “Ring inn daaaaaa – Hva er hovedstaden i Frankrike lizzzzzzm… Hey – dette vet dere… Dere kan vinne.. ehm.. denne drittgreia her, asså”!!

Men samtidig er det noe jeg kommer til å savne; de uventede perlene. Du vet, når du har zappet den ørtende runden, og du plutselig bare stopper opp på en kanal – rett og slett fordi tommelen har blitt nummen. Også viser det seg at det er en fantastisk dokumentar, eller en strålende konsert med et band du ikke en gang visste du likte. Disse ikke-planlagte programmene som holder deg våken til langt på natt og får deg til å misse avtaler. Får begynne å gjøre opptak med “lukk-øynene-og-pek”-metoden, tenker jeg.

Og NÅ… nå skal jeg sjekke hva favorittboksen har å by på i kveld!

Og nei, jeg har ikke begynt å jobbe for Get.

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Med tanke på at man nærmer seg 30 (med stormende skritt), gjør man seg opp noen tanker rundt dette med alder. Hva definerer hvor gammel man er?

Enkelte har vært pensjonister siden de gikk i cherrox og spiste grus. Det er noe med hele personligheten, rutinene og måten de velger å leve sitt liv, som minner om “gammeldagse” verdier og holdninger. Trender kommer og går, men disse foretrekker kvalitet og varighet på sine klær.

Så er det de som for alltid kommer til å spise grus.. Som i (altfor) voksen alder, handler i ungdomsbutikker og bruker tights. (Som min kjære bror sa; “Tights er ikke en gave – det er et privilegium”). På tross av at de kunne vært moren/bestemoren hennes, har de Lindsey Lohan som stilikon og moteforbilde.

Dette er så klart ytterpunktene, men det er greit å ha stadfestet det.

Jeg har derfor valgt å lage et diagram, hvor man kan gjøre seg opp en vurdering hvor en selv skal (og/eller bør) plasseres. Det er to faktorer jeg vil at du skal ta stilling til;

-Er du en shoppoholiker som bytter garderobe jevnlig, eller tenker du mer på komfort, kvalitet og egen smak?

-Feirer du jul i Thailand, dropper 17.mai feiring og syns kongehuset er borkastet, eller er du av dem som får frysninger når du hører om mennesker som gjør/tenker slikt?

Nå; en generalisering av de ulike områdene i diagrammet:

Ungdom tilhører vel – per definisjon – til oppe i høyre hjørne. Det er jo ungdommens oppgave å trosse normer og regler, og til enhver tid ha på seg det siste, nyeste med riktig merke. De skal virke uforståelige for sine omgivelser og ved hjelp av hverdagslige gjøremål, få tantene til å si “Ungdommen nå til dags”!

Og disse ord nøler ikke med å tre frem hos gjengen nede i venstre hjørne. Det er synd å si det, men gjennomsnittsalderen er svært høy her. Kritiske til forandringer og det ukjente; “Alt var bedre før”. De har sine stambutikker for innkjøp av benklær, hvor de ansatte har målebånd hengende rundt halsen.

En annen stilsikker gruppe finner du til høyre for disse – Opposisjonen! De som egentlig er i mot alt og alle, demonstrerer for et godt ord, og som har brukt palestinaskjerf lenge før BikBok begynte å selge de. Skoene skal være brede, ha gummisåle – og gjerne vernetupp. Tortur for disse er champagne og Britney Spears.

Og motsatsen til disse, er en gruppe man ikke har sett eller hørt så mye fra tidligere. De er yngre enn sine konservative medborgere nede i venstrehjørne, de ser alltid stålende ut, og er veldig ofte fotballfruer. Anna Anka har de fleste hørt om; hun er en ambassadør i denne gruppen. Kvinnen passer hus og hjem, mannen røyker sigar og spiller golf.

Så var det meg da – hvor befinner jeg meg?

Jeg kan nok anses som en motejager. Jeg elsker å ligge foran de store kjedene i motegrad, og selv om jeg er sikker på min egen stil og smak – sørger jeg for å ikke tråkke fullstendig utenfor det som er trendmessig akseptert. Jeg vil skille meg ut frem til det dukker opp på H&M – jeg vil bare være først!

Verdimessig heller jeg mot det mer konservative. Julen er en hellig tid for meg, hvor familien samles og gode minner skal skapes. Jeg har gått på søndagsskole som barn, og bærer vel med meg.. tja.. fragmenter av det. Samtidig er jeg moderne i mitt syn på samfunnet og samliv – vær den du vil, elsk den du vil.

Klarer du plassere deg selv – og er du der du burde være?

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ting begynner å gå seg til i det nye boet. Sånn halvveis, i det minste.

Tidligere i uken fikk vi endelig levert garderobeskapet. 236 cm høyt, 250 cm langt, med skyvedører, hyller og heng – flatpakket og med en totalvekt på et par hundre kilo. Klarte ikke å ha øyekontakt med de lastebilgutta etter at de innså at det ikke var heis her. Skapets alle deler måtte bæres – alle fire etasjene. Jeg ”hjalp til”, og tok med meg en pose og noen kurver (som var i handy chic size), og forskanset meg deretter på kjøkkenet.

Montering av flatpakkede møbler… Dette kjenner dere til. Ikke så mye mer å si enn at det var en emosjonell rollercoaster for både meg og Svensken. På de to ettermiddagene/kveldene vi har jobbet med skapjævelen, har vi vært gjennom alt fra “akkurat-nå-klarer-jeg-ikke-snakke-med-deg-for-jeg-er-så-irritert”-blikket, til knestående latterkuler med frykt for å tisse på seg.

Skyvedørene er fortsatt ikke påmontert. Vi har prøvd alt – dyttet, hamret, lirket, skrudd av og skrudd på. Jeg er i ferd med å bli hysterisk av sekkekaoset som råder i heimen, og vurderer nå å bare kjøre en “åpen løsning” på dette skapet, og bare la det stå som det står. Eventuelt stifte (ja, STIFTE) fast en gardin eller noe langs toppen. Skyvedør-schmyvedør!

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ny leilighet – nye utfordringer.

Man tar ett stykk leilighet på ca 85 kvm, stuer inn flere titalls pappesker og plastsekker, plasserer alt innbo – fra seng til dobørste – i stuen, sørger for at det ikke finnes noen garderobeskap å oppdrive, fjerner alle lyskilder og skur av all varme. Ja forresten; ta bort dorullen også - det er viktig. Og vips, der har du vår søndag kveld.

Familien gjorde en helteinnsats av dimensjoner i flyttesjauen! Jeg kan ikke annet enn å bli ydmyk når jeg tenker på dem – bærende på alle tingene våre – først ned tre etasjer, så opp fire. And needless to say; det finnes ingen heiser. Jeg kan ikke få takket dem nok, og vil med dette innlegget garantere; det blir flyttebyrå neste gang!

Søndag kveld gikk stort sett med til å lete frem dopapir og lys, finne alle delene til sengen, prøve å kombinere et antrekk – gjennom å se ned i sekker – for neste dag, grave frem toalettsaker, samt irritere oss over en nabo med et nært forhold til sin Playstation/Xbox/Nintendo med surroundanlegg.

Mandag var første jobbmorgen i ny leilighet, med påfølgende “prøve å finne veien ut av byen”-frustrasjon. Jeg og Corsa’n kjørte gater vi ikke visste eksisterte, hadde en ufrivillig tur forbi Aker Brygge, misset et “innkjøring forbudt”-skilt og sneiet en trikk før vi kom oss til trafikkmaskinen. Elskede trafikkmaskin!

I iveren på å ferdigstille vårt nye rede, bar det rett på IKEA etter jobb. Vi hadde mengder med giv og energi da vi entret møbelgiganten, men etter en stooor porsjon pinnekjøtt (som var utmerket, may I add..), dalte litt av futten, liksom. Da vi i tillegg kom til å tenke på at dette med mål er relativt viktig, og at vi ikke hadde målt så mye som en vegg i heimen, dro vi derifra. En TV-benk på 50 kilo i baksetet, ga oss følelsen av å i hvert fall ha gjort NOE konstruktivt.

Tirsdag surret jeg ikke like mye som på mandag på vei ut av byen. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke brøt noen trafikkregler, og jeg så ikke engang snurten av Aker Brygge. Og dette på tross av at GPS’en ikke kunne hjelpe meg.

På ettermiddagen var vi rustet med mål og tegninger på alle rom, og hadde bestemte planer om hva som skulle stå hvor! Det føltes bra, og så vi reiste på IKEA atter en gang! Ny runde med pinnekjøtt (som jeg tror var hovedgrunnen til at vi dro dit igjen, egentlig), og vi fikk bestillt de to (!) enkle tingene vi endte opp med å ville ha. 1 og 3 ukers leveringstid da, eller. Bah…! Hater å vente.

Men venting er det, og venting blir det. På møbler fra IKEA, på møbler fra Bohus, på internett og digital-TV, på gardiner som må syes, og ikke minst; på naboer som må klages på.

Jeg elsker, elsker, ELSKER vår nye leilighet!!

I dag fant jeg forresten en ny vei til ut av byen. Eller – en kollega tipset meg – og jeg valgte å teste den ut. Ingen farlige sidegater, ingen røde lys, og på bare 1-2-3 var jeg ved Oslo S. Må huske å takke henne!

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å flytte kan være en stressende affære.

Vi skal flytte på søndag. Førstkommende. Innen den tid skal absolutt alt innbo være surret inn i silkepapir og pakket ned i esker og sekker, leiligheten må være vasket fra topp til tå, venner og familie skal koordineres i årets store flyttedugnad, nytt depositum skal betales og gammelt depositum skal utbetales, flyttebil må bookes, levering/overtagelse av nøkler skal avtales, and so on and so on.

Og midt oppi dette blir man sendt tre dager på jobb i Sverige.

Og noen ganger blir det bare litt for mye. Jeg har hundreogørten ulike “NB!” og “HUSK!!!”-lapper og notiser rundt meg; i notatblokker, i veska, på telefonen (som piper som besatt etter at jeg har aktivert påminnlesesalarmen), på kjøleskapet, på utgangsdøra(!), i kalenderen og på stuebordet. Jeg har mistet all kontroll over disse utdaterte lappene, og de har nå tatt over styringen av mitt liv.

Så nå skal det skje en ryddesjau her! Her skal lages en CHECK-liste. Ingenting kan vel fungere optimalt uten en slik.

Booke Flyttebil – CHECK.
Hente flyttebil – TO DO. Her føler jeg svensken må ta ansvar. Jeg har ingenting bak rattet på en enorm varebil å gjøre. Jeg har Opel Corsa med ryggesensor – og har allikevel rygget på ting.
Pakking av innbo – (semi)CHECK. Vi har vært litt “føre var”, og begynte å pakke for flere uker siden. Dette har resultert i at jeg til tider absolutt MÅ ha noe i den nederste, bakerste esken, og leiligheten ser derfor ut som en slagmark.
Nytt depositum – CHECK.
Gammelt depositum – TO DO. Avtale bankbesøk med huseier. (Og DER kjente jeg pulsen steg et par hakk, ja; hvordan i huleste kan banker – og lignende servicebransjer – tillate seg å bare ha åpent mens alle er på jobb? Stenge klokken 15:00, liksom!? Hvem stenger klokken 15:00??)
Nøkler – TO DO. Må avtale både mottak og levering.
Koordinere flytting – (semi)CHECK. SMS er sendt de involverte. Tror jeg må være litt slu, og lokke med mat/kaffe/kaker. Eventuelt juge noe veldig og si at det gjelder noe helt annet – gratis penger, eller noe.
Levere flyttebil – TO DO. Igjen; dette overlater jeg til Mr. Sweeden.
Vasking av leilighet – TO (faens) DO!! Syns det ble mange TO DO her jeg, nå. Trodde denne listen skulle gi en bekreftelse på hvor lite som egentlig gjenstod, men dette hjalp absolutt ingenting.

Eller vent litt..

Studere alle bolig- og interiørmagasiner på markedet – CHECK, CHECK og DOBBELTCHECK! Jeg har da mine prioriteringer i orden!

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er det med meg og gråt?

Å gråte blir sett på som en “jentegreie” – og mine erfaringer tilsier også at jenter generelt har lettere til gråten enn mannfolka. Men jeg.. jeg er i en klasse for meg selv, tror jeg. Hadde det blitt avholdt mesterskap, tror jeg lett det hadde blitt pallplassering på meg.

Jeg har det fra min far. (Et sjeldent eksemplar av en Mannemann, hvor tårekanalene er like åpne som dokusåpene på TvNorge). Vi gråter av fine ting, morsomme ting, triste ting, urettferdige ting, rare ting, uventede ting… Alt i alt; vi griner.

For hadde det bare vært sånn småsøt snufsing – da hadde det ikke vært noe problem. Men neida, jeg hulker og hyler så snørr og tårer renner, og er fullstendig trøstesløs i min tårevåte verden.

Jeg har et par “innertiere” som alltid setter igang øyenfontenen:

Triste filmer: Med Broene i Madison County som fanebærer, er dette en sjanger jeg prøver å holde meg unna, og da særlig om jeg skal noe spesielt dagen derpå. King Kong var et sørgelig kapittel – både originalen, som pappa og jeg gråt oss gjennom en gang i barndommen – og den nye versjonen, som jeg (hyl)skrek meg gjennom for noen år siden. Folk rundt meg på kino blir engstelig, og tror det er noe galt siden jeg ikke får pustet – og Svensken blir paranoid og tror folk ser på ham som konemishandler.

Indianere som spiller indianermusikk på gata: Ågudbevaremævæl… Jeg kan høre trommene på kilometers avstand, og med ett kjenne tårene klemme seg ut i samme takt. Panfløytene gjør at det ikke lenger er mulighet for å holde igjen, og når jeg ser dem – danse indianerdans med frynsebukser og fjærpryd på hodet – da er jeg fortapt. Har mye av samme reaksjonen på joik også. Tror jeg har vært del av en undertrykt minoritet i et tidligere liv, som gjør at jeg kjenner en slags dyp og intens sorg.. (for troverdigheten til disse gatemusikantene i seg selv er vel litt skakk).

DDE med E6: Jeg vet – dette er pinlig. Men jeg utfordrer deg; Lytt til sangen en gang! Sånn skikkelig, liksom. Hør godt etter på teksten, og si meg at det ikke er litt rørende, a!! Mannen kjører jo som besatt, for “kanskje ligg det nån i arman hennes noooooo”! Og hele veien opp fra svinesund til trøndelag – med ymse treff og møter - tror man jo at dama er ei utro megge! Også på slutten, når man virkelig lurer på hva han kommer til å oppdage, så hører man - “Attmed Sentralsykehuset finn han parkeringsplass, og går mot fødestua der han veit ho ligg”… Oh my; de venter barn!!! Er ikke rart det blir litt trangt bak øynene, vettu!

Kirker: Dette slår aldri feil. Være seg bryllup, dåp, gudstjeneste eller begravelse; jeg gråter. Til og med om jeg bare er på besøk i en kirke – og da særlig disse sydeuropeiske, katolske kirkene – da kjenner jeg hvordan følelsene tar overhånd, og hvordan jeg mister evnen til å holde tårene tilbake. Det er noe stort og mektig over kirker, som får meg til å føle meg liten igjen. Men liten..  på en god måte, liksom.

Ellers kan jeg også ramse opp en rekke andre garanterte tårefremmere; dyr som gjør hverdagen enklere for mennesker, ekstrem oppussing, “frem fra glemselen”-sanger, teater, hunder, oppdage hvor innmari forelska man er, nyfødte bebbiser, flyplasser, å reise fra noen, å møte dem igjen, nasjonalsangen.. og ja; den “Takk for turen”-reklamen for Kvikk Lunsj.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan noen – før jeg blir sinnsyk – fortelle meg hvordan jeg enklest (og mest effektivt) vasker innsiden av frontruta på bilen min??

Jeg tror jeg har prøvd det meste.. Servietter, spray, skum og krem.
Men jeg er hellig overbevist om at samtlige produsenter av slike remedier samarbeider, og at alle legger i et eller annet middel som skaper en hinne på vinduet. Slik at jeg som bilist ikke en gang ser mitt eget panser, og etter kort tid ser meg nødt å kjøpe en ny krem.. eller spray.. eller “window wipe”.

Så sitter man der da. Kroppen krøket over rattet, med hodet klemt innunder bakspeilet, og en herlig eim av giftig spray innåndes i frustrasjon. Håndleddet er vridd 360 grader, og man har for lengst akseptert at den hånda derfor er ubrukelig resten av uka. Og i et forsøk på å nå lengst ned på ruta, trykkes albuen borti bilhornet, som igjen skremmer livet ut av samtlige naboer.

Høstsolen ligger lavt på horisonten – og man blir daglig påminnet sin mangelfulle evne til å rengjøre noe så enkelt som et vindu. I en bil.

Hjelp meg.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende