Noen ganger tenker jeg hvor voksen jeg har blitt.
Jeg har samboer og leilighet, jeg får baksmell på skatten og fyller bensin, vi har middagsgjester og vi sovner på sofaen.

Så begynner jeg å tenke tilbake. Hvor mye husker jeg egentlig? Husker – i den forstand at jeg kjenner det igjen inni meg – og ikke bare baserer det på bilder eller historier jeg har fått fra familie og venner.

Ett barndomsminne er sikkert. Et jeg nok aldri kommer til å glemme: Leggetid.

Jeg kan huske hvor kjedelig jeg syns det var å legge seg. Ofte satt mamma og pappa i sofaen foran tven, og jeg lå henslengt på en puff på gulvet.

Om nyhetene begynte på tv, visste jeg at jeg skulle vært i seng, og da gjaldt det å sitte muuuuusestille. For om jeg ikke bevegde meg der fremme, ville de i sofaen kanskje glemme at jeg fortsatt var våken.

Nyhetene var det desidert kjedeligste jeg kunne forestille meg, men nå var det fullt fokus på å kunne være våken så lenge som mulig. Så kom det uunngåelige; fenomenet som i vår familie ble kalt “søvnlus”. Søvnlus er det som gjør at man begynner å klø når man blir trøtt. Når hele kroppen føles som et stort myggstikk, og man blir sutrete.. ja, da har søvnlusa kommet.

Jeg gjorde alt som stod i min makt for ikke å klø. Jeg tvang meg selv til å se på nyhetene, mens hver eneste hudcelle i kroppen ropte etter en negl eller to. Så måtte jeg kapitulere. Som femåring er det grenser for hvor lenge man kan motstå den søte kløe, og i all stillhet lot jeg høyrehånda gi høyre lår et etterlengtet lite pirk.

Denne ørlille bevegelsen, som jeg til dags dato vil påstå var fullstendig umerkbar, var nok til å igangsette en større bevegelse hos foreldrene bak i sofaen; “Nei, lillemor – på tide å gå og legge seg, vel”.

Jeg innser i ettertid hvorfor jeg av og til fikk være lenger oppe – de orket rett og slett ikke. For å legge denne lille frøkna var ikke gjort i en håndvending. Dette var nemlig litt av en prosess, må vite!

• De fikk ikke komme å si god natt samtidig. Jeg hadde nemlig listet ut at desto flere som kommer inn for å si god natt, jo lenger kunne jeg holde meg våken.

 

• Først kom mamma. Vi snakket om hvordan dagen hadde vært, vi sang og mamma fortalte eventyr om en kråke som hentet en liten jente i vinduet – og tok henne med på fantastiske opplevelsesturer. Nye turer hver kveld. Vi bad verdens lengste – og selvskrevne – aftenbønn. En aftenbønn som ekspanderte i takt med nye familiemedlemmer og hendelser i livet. Avslutningsvis pakket hun meg inn i dyna etter alle kunstens regler, så var det kos og klem.

Etter dette var det pappa sin tur. Av og til syns jeg han brukte i overkant lang tid på å komme inn, og da forløp det slik:

Hereality: Paaappaaaa, kom å si god natt!!

Pappa: Æ ska bare se færdi nyhetan først, ongen.

Hereality: KA E VIKTIGST – NYHETAN ELLER ONGEN????!!

Da brukte han å komme.

• Så var det ny runde med kos og klem, og dynepakking som fikk meg til å ligne en kokong. Pappa fortalte verdens beste fortellinger fra da han var ung, og jeg frydet meg hver gang det kom en ny. Det var de fineste historiene jeg visste om.

Jeg kjenner at jeg sitter og smiler mens jeg skriver dette, og jeg er så lykkelig over å ha disse minnene. Når jeg en gang får barn håper jeg at jeg kan gi dem den samme, gode trygghetsfølelsen ved leggetid. Hviske-synge vakre nattasanger, og fortelle historier fra min barndom, som igjen kan skape nye minner hos dem.

Takk, mamma og pappa.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden jeg er født irritert, er det viktig for meg å av og til lage en liste over ting jeg liker. Her tar jeg ikke med de obvious’e tingene, som kjæreste, familie, venner og helse – de er jeg nemlig fantastisk takknemlig for hver eneste dag!

Nei, vi snakker TING. Det er mange mennesker der ute som har laget så utrolig bra ting, og dette er mitt enorme takk til dem.

Håndstøvsuger: dette klarte ikke vår husholdning å skaffe seg før julen 2010, men har på kort tid utartet seg til å bli et av de mest brukte apparatene vi har. Som den dedikerte brødspiseren jeg er, lever jeg med et konstant hav av smuler rundt meg, but not any longer! Også utmerket for å fange hybelkaniner når man får uventet besøk.

Korrekturrull: du vet sånn korrekturlakk som fåes i en hendig håndholdt rulle..? Hvor man regelrett ruller bort feil..? DET er noe jeg elsker! Jeg har aldri fikset å løse kryssord med annet enn penn, og samtidig har jeg et anstrengt forhold til klussing. Dette er en kombinasjon som gjør “rullen” til et svært hyppig brukt hjelpemiddel.

Permer: Hva er så spennende med permer, tenker du kanskje? Nei, det er ikke så voldsomt spennende, men – for meg – er det noe nærmest opphissende med å kategorisere. Toppmatede plastlommer og skilleark.. stifte- og hullemaskiner.. Highlightpenner i neonfarger.. Slik kan jeg sitte og kose meg med å arkivere kvitteringer og brukermanualer i én perm, forsikringer, avtaler og regninger i en annen.

Min nye ROSA telefon: Etter 7 år med mobiltelefoner kjøpt inn av IT-ansvarlig, er det trygt å si at jeg ikke har smykket meg med designtelefoner i overflod. Fokus har vært funksjon – funksjon – funksjon. Så når man plutselig skal kjøpe en egen telefon, syns jeg det er rett og rimelig at man slår til med det mest jentete og fjollete man finner. Svensken måtte slepes fra butikk til butikk, skamme seg over min tydelige mangel på kunnskap rundt telefoner, lytte til min sarkastiske klaging (de kan jo ikke stille ut telefoner som de IKKE HAR!!) og være enig at en ROSA metallic Nokia var det eneste rette. Jeg elsker den, og jeg tror den elsker meg.

Har du noen favoritting? En sånn helt tullete ting som bare gjør livet litt bedre..?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fra like hjem, i like gater
Med felles mødre, har vi sammen blitt
Voksne damer, med ulike tanker
Men med sterke bånd som ikke blir slitt.

To liv, to kretser
Hvor tiden jobber våre møter imot
Men min venn, min søster – du mister meg aldri
Vi vokser nemlig fra samme rot.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har gjort det!

Det var slutten av januar. Mandag 31.01.2011, for å være helt korrekt. En dag som kan se ut til å bli en av mine mest betydningsfulle dager. Til å være en så stor dag, er det skuffende lite jeg husker av den. Jeg husker ikke hva jeg hadde på meg, og jeg husker ikke hvordan været var. Det var sikkert kaldt.

Jeg, Svensken og en gjeng gode venner hadde hatt langhelg på fjellet, og jeg hadde for første gang forsert den BLÅ slalombakken – med livet i behold, og et ønske om å gjøre det igjen. Dette er for mange av dere kanskje ikke en prestasjon verdt å nevne, men les denne så forstår dere muligens hvorfor jeg tar det med.

Denne helgen, som så mange andre helger, gled over i en jobbmandag. Men denne mandagen var annerledes enn noen annen mandag. Jeg visste nemlig at denne mandagen skulle jeg utføre en handling som ville starte en stor og omfattende - ja, regelrett livsendrende – prosess.

-Åh, herregud…

Med et lite klikk lukkes døren bak meg, og jeg står igjen i korridoren utenfor min sjefs kontor. Et lite øyeblikks rådvillhet fører til en klønete manøver, før jeg setter kursen mot kantina.

-Åh, herregud.. Alle blodårer i kroppen har doblet i tykkelse, og jeg kjenner jeg må A: ha en sigg, B: ringe Svensken.

-Hej älskling, hur går det

-Jeg gjorde det, baby! Stemmen brister et sted mellom gråt og lykkerop.

-Jeg har sagt opp!

Etter syv og et halvt år i samme konsern, har jeg altså valgt å prøve ut en ny retning i livet. Jeg skal forlate menneskene, bygget og tryggheten jeg har omgitt meg med siden jeg var 23 år, og går inn i en hverdag jeg overhodet ikke kjenner.

Jeg har valgt å ta tak i floskelen “man må følge sine drømmer”, og gjøre den til virkelighet. Jeg har sagt fra meg god og trygg lønn, firmabil, firmahytte og firmatelefon for å jobbe mot noe jeg ikke engang vet eksisterer.

Jeg har gjort det som så mange andre har tenkt i årevis; jeg har tatt tak i livet mitt og gitt meg selv lov å tenke. Skal jeg være her resten av livet? Vil jeg være her resten av livet? Jeg svarte nei, og så derfor ingen grunn til å vente.

Det er et utenomjordisk følelsesspekter i meg om dagen, men jeg puster på en like utenomjordisk måte. Større, bedre, vakrere og renere.

Og det fikk meg til å tenke på DEG – er du fornøyd med det du gjør? Og dersom du IKKE er det; hva er det som holder deg tilbake?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ja, så kom endelig dagen; Hereality ble vekket lørdag morgen klokken 08:06 av telefonen. I den andre enden var det en svensk duett av bursdagssangen i (det jeg tror var ufrivillig) kanon.  Jeg gråt.

Dagen ble feiret med familie og utrolig gode venner. Det var barn og voksne i skjønn forening, og jeg utøvde beroligende pusteteknikker, da jeg så min lysegrå sofa bli impregnert med smuler og sikkel, og mitt like lysegrå flossteppe bli matet med “pasta bolognese” barnemat. Men solen skinte fra en skyfri himmel, og fortalte verden at denne bursdagsjenta hadde vært så snill som overhodet mulig i året som har gått – så jeg valgte å fortsette med det. Vi spiste godt, og vi drakk enda bedre. Jeg gråt. Tusen takk til alle dere som var med – jeg hadde en fantastisk dag!

Jeg syns ikke en slik dag kan feires for mye, så helgen før bursdagen hadde jeg ”voksenbursdag” hjemme hos ho mor. Mamma og pappa gråt når de tenkte på hvor stor “ungen” har blitt, mens vi fikk servert den ene herlige retten etter den andre. Jeg fikk verdens søteste kake, og jeg gråt.

Det skortet ikke på gaver – på tross av at man rundet tretti. Og for å virkelig understreke den “Nye” alderen har jeg fått symaskin! For de som kjenner meg, finnes det ingen logikk i dette. Jeg har ikke så mye som vært borti en symaskin siden ungdomsskolen, og nå har jeg en selv. Må innrømme at jeg kanskje hadde ytret et ønske om det, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.. Den er mer teknisk enn noe annet vi har i huset, med ørtiførti funksjoner jeg ikke vet hva er. I tillegg fikk jeg en haug med mønster og stoff, og plutselig hadde jeg sydd en brødkurv! Og tro meg; dette er like overraskende for meg, som for alle dere som sitter og måper nå…

Det er litt rart å plutselig skulle si at “jeg er 30 år”, og like rart å tenke på at “tjueårene” rett og slett er ferdige. De kommer aldri mer tilbake. Men så satt jeg og funderte litt, og kom frem til følgende; Om jeg fikk velge EN tid jeg kunne leve i fem ekstra år, ville det faktisk vært nå.

Og bedre enn det, det blir det vel ikke..?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har feiret mange nasjonaldager, på mange ulike måter.

Som barn var nasjonaldagen selve definisjonen på lykke. Jeg husker hvordan hele familien stod opp grytidlig, for å kle seg pent til den store dagen. Mamma strøk klær og flagg, og pappa festet 17. maisløyfen på frakken med andakt. I min selektive hukommelse var det alltid sol på 17. mai, da jeg var liten. Den lille plassen i Finnmark hvor jeg er fra, hadde EN kiosk – og den ene kiosken startet sin ene softismaskin på 17. mai. Jeg beundret korpset, og syns de så fantastiske ut der de marsjerte i takt.

Så ble jeg eldre, og vi flyttet sørover. Jeg hadde begynt på skolen, jeg hadde begynt å spille håndball og jeg hadde begynt i korps. Igjen var hele familien oppe i otta, mamma strøk nå klær, flagg og korpsskjorter. Jeg minnes at i de årene jeg spilte i korps, regnet det hver 17. mai. Så stod vi der, da.. Framfor et eldresenter klokken 07 på morgenen – i øsregn, med neglspreng og gnagsår. Og de eldre måtte lide seg gjennom sure klarinettversjoner av “Ja, vi elsker” – med skarptrommer i utakt og tverrfløyter som hadde en frekvens de gamle ørene ikke hadde sjangs å høre. På skolen var det sekkeløp og pølser i brød, og de store gutta gikk på stylter.

Tenårene mine slo over familien som en flodbølge. Jeg var ikke lenger like entusiastisk over å stå opp tidlig på nasjonaldagen, og flagg skulle jeg I HVERT FALL ikke ha; “Christ, så pinlig, lizzm”. Å gå i tog var ikke valgfritt, så vi sutret oss gjennom gatene, og var opptatt av å se kule ut. Foreldre som stod langs veien og gledet seg til å se sine tenåringer, ble møtt av himlende øyne og en energi som skrek “Ikke snakk til meg når jeg er med vennene mine..!”. Vi møttes på Axels Tivoli på kvelden, og prøvde å imponere han i 9. klasse, ved å ikke dø av skrekk i karusellene. Vi vant lilla, syntetiske bamser og fikk lov å være ute til klokken 23.

Tenårene gikk mot slutten, og plutselig var man russ. Det er ikke så mye jeg husker av selve nasjonaldagen, da dette tross alt var slutten på en fjorten dager lang fest. Jeg minnes at jeg var med i russetoget – eller… jeg har sett bilder av at jeg var med i russetoget. Jeg husker lukten av “prompespray” og at jeg hadde sånne lange skumstrimler i håret. Jeg mener at jeg spiste pizza, også husker jeg at jeg aldri før har vært så lykkelig for å se foreldrene mine. De tok meg med for å spise, de kjørte meg hjem, og de fikk meg i seng.

Og årene etter russetiden har egentlig blitt feiret ganske så likt. Vi er en voksen familie, da ingen har sett sitt snitt å produsere unger ennå. Så familien – inkludert en “storebror” bosatt i Stockholm – samles på 16. mai, og har en fantastisk feiring dagen-før-dagen. Så tillater vi oss å sove litt lenger på selve dagen, og spiser en stor og deilig brunsj, før vi tar turen ned til byen for å se på mennenskene. På kvelden samles familie og venner for grilling – og gleder oss over våren og det gode selskapet.

Etter at Svensken kom inn i bildet, har vi alle fått en slags nyvunnen glede over 17. mai. Han lar seg fortsatt fascinere av alle bunadene, alle smilene og den generelt gode stemningen. Man glemmer det fort etter alle disse årene; Norge regelrett stråler på nasjonaldagen.

Så da ønsker jeg dere alle en FANTASTISK feiring av nasjonaldagen!
HIPP HIPP HURRA!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Golfball på peg

Jeg er fullstendig bitt av golfbasillen.

Jeg har 36 i handicap, men kler meg som om jeg er på nivå med Tutta. Mange syns det er interessant med golf, men tror det er for vanskelig, eller har ikke helt skjønt opplegget. Jeg skal nå gi en liten – og veldig forenklet - innføring i det mest grunnleggende, og håper flere finner veien til “Grønt kort” denne sommeren!

GOLF: Det handler om å få en ball ned i et hull, ved hjelp av køller. En golfbane består som oftest av 9 eller 18 hull, i ulike lengder, former og vanskelighetsgrader.

Oversikt over en 18-hullsbane

o-o    
FAIRWAY: Dette er liksom “selve banen” (markert med mørkegrønt på bildet over), og det er her du ønsker at ballen skal lande. Gresset er jevnt klippet, og det er en fryd å slå herifra.
ROUGH: Området omkring Fairway. Vegetasjonen er tettere, høyere og mer vanskelig å slå fra. Ikke sjelden pakket med skog, trær, røtter og faenskap.
BUNKER: Sand… For å gjøre det ekstra vanskelig, har de plassert store groper med sand her og der, for å garantere minst ett hjerteinfarkt per år.
GREEN: Området hvor flagget står (de lysegrønne sirklene på bildet over). Utrolig finklippet gress, og ballen ruller fort og langt.

Først skal vi snakke vi om “PAR”: En bane har altså 18 hull, hvor hvert hull har sitt PAR. Det betyr rett og slett hvor mange slag man er forventet å bruke, dersom man har 0 (null) i handicap (jeg kommer til det snart). Som regel er det kun tre typer hull på en bane; par 3, par 4 og par 5-hull.

Et typisk par 3 hull

Så kommer HANDICAP (hcp): Dette sier noe om hvor mange EKSTRA SLAG man har når man spiller. Jo flinkere man er, desto lavere hcp har man. Jeg, for eksempel, har 36 i handicap – som er det høyeste som finnes. Det er 18 hull på banen, og siden jeg har 36 i hcp, betyr det at jeg har 2 ekstra slag per hull. (18hull x 2 ekstra slag = 36 hcp). Så på par3-hullet på bildet over, vil jeg kunne slå 5 ganger, og da spille på MITT EGET HCP (som jo er 36). En som har 0 i hcp, må klare det på 3 slag for å spille på sitt hcp.

o-o
PAR: Å få ballen i hullet på det antall slag som er hullets par. Står altid skiltet på TEE, sammen med hullets totale lengde.
BOGEY: Å få ballen i hullet på ETT SLAG MER enn det som er hullets par.
BIRDEY: Å få ballen i hullet på ETT SLAG MINDRE enn det som er hullets par.
EAGLE: Å få ballen i hullet på TO SLAG MINDRE enn det som er hullets par.
ALBATROSS: Å få ballen i hullet på TRE SLAG MINDRE enn det som er hullets par. Kun en myte for mange av oss dødelige.

Mine 5 slag markert med rødt

Det regnes også POENG: Man får TO poeng om man spiller etter sitt hcp. Så om vi nå ser på bildet over, vil jeg få 2 poeng dersom jeg klarer å få ballen i hullet på 5 slag. Skulle jeg klare det på tre slag (altså par), skulle jeg – grunnet den lave forventningen til mitt spill – få 4 poeng. Og det er jo bare rett og rimelig, siden jeg har klart det på to slag mindre enn forventet. Så kommer det fine… Om jeg bruker 6 slag (hvilket absolutt ikke er en urimelig tanke) får jeg fortsatt ett poeng!

Selve SPILLET: Man skal altså – ved hjelp av ulike køller – få ballen ned i hullet. En golfrunde med 18 hull tar ca 4-5 timer, og du skal ikke se bort fra at du legger en mil bak deg. Man har med seg en bag med køller, og om man ikke orker å bære bag’en, kan man kjøpe/leie en golftralle. Ofte er det en liten kiosk midtveis, hvor man får kjøpt seg en kaffe og vaffel. Å røyke er ikke noe problem, så lenge du tar med deg sneipene, og ikke kaster dem på bakken. (Gjelder også snus).

o-o
TEE: Utslagspunkt. Her får man bruke PEG om ønskelig. Det finnes fire TEE’er per hull, markert med ulike farger; dame (RØD), dame proff (blå), herre (gul) og herre proff (hvit). Dame er den korteste veien til hullet – herre proff er den lengste.
PEG: Den lille trepinnen man kan sette under ballen, når man slår det første slaget på hvert hull.
FORE!: Ropes HØYT dersom ballen kan treffe andre mennesker. Om du selv hører det, bøy deg ned bak bag’en og hold armene over hodet.

Fra v.: 2 x Wood, jern, wedge, putter

Også var det KØLLENE: Ulike køller slår ulike lengder.
Jern: Er nummererte, hvor lavest nummer går lengst. I et standard nybegynnersett følger det med 6, 7, 8 og 9′er jern. Har – når man treffer riktig – en høy, buet ballbane, som gjør at ballen stopper ganske raskt når den treffer bakken.
Wood: Alle kjenner jo til driveren, den er en wood. Det er sjelden disse køllene faktisk er av tre lenger, men navnet henger liksom igjen. Store køllehoder og lange skaft (ingen grisetanker nå), kjennetegner wood’ene. De går langt (om man treffer), og når man først får teken på disse, ønsker man ikke spille noe annet
Wedge: Det ligger litt i ordet; wedge=kile. På grunn av vinkelen på klubbehodet, har disse enda høyere bue på ballbanen, og de går ikke like langt som jernene. Her er det som regel to; en Sand Wedge (jepp, IKKE sandwich) og en Pitch. SW’en brukes også i bunkere, og er derfor lett å få et anstrengt forhold til.
Putter: Brukes på Green, når det er på tide å sette ballen i hullet. Selv om mange vil nekte for det, så ligner den på de køllene man bruker ved minigolf. Det er lett å tro at putting er det enkleste, og da kan jeg bare svare “nei” på det med en gang. Tren putting like mye som det andre…!

Du må ha Grønt Kort: For at det ikke skal bli fullstendig kaos på banene, må man ha gått et kurs før man får begynne å spille. Det er jo fullt forståelig, egentlig. Dette kurset holdes hos de fleste golfklubber, og man har både teoretisk og praktisk opplæring.

Hereality på Forsbacka GK i 2009

Da håper jeg vi ses på en golfbane i sommer!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er under en måned til jeg fyller 30 år.

Jeg kan huske at mamma var tretti. Jeg var syv år og skulle begynne på skolen. Mamma var tretti år – og i mine øyne - så voksen som man kunne bli. Hun hadde hus, mann, to barn og bikkje. Hun jobbet fullt, hadde styring på hus og hjem, smurte matpakker og fikk unger i barnehage og på skole. Hun pyntet, baket og vasket til jul, strøk skjorter, bukser og kjoler til 17. mai og visste alltid hva jeg hadde i hjemmelekse og når jeg skulle på håndballtrening.

På vegger og kjøleskap hang bilder vi hadde tegnet og malt, hyllene var fyllt med makaronidekorerte fyrstikkesker, påskekyllinger av garn og fargelagte trolldeigklumper. Hun taklet unger som ville ha pizza istedenfor fiskekaker til middag, som ikke ville legge seg eller stå opp, og hadde alltid noe på lur i hanskerommet, når familien var på bilturer til Finnmark.

Hun kunne lage julemiddag og koke syltetøy, fjerne flekker på klær og møbler, samtidig som hun satte seg ned og tegnet sammen med meg. Alle nabobarna kom til oss og spiste hjemmebakt brød, mens jeg dro til dem og spiste kneip. Hun aksepterte at jeg i mange år foretrakk å se ut som en gutt – på tross av at hun ønsket å ta på meg rosa kjoler.

Hereality som 5-åring med egenvalgt antrekk til 17. mai

Og da lurer jeg på; Er jeg like gammel som min mor var da hun var tretti?

Jeg har samboer da, i det minste. Men ingen barn, ingen hund og ingen ribbe i ovnen. Flekkete klær blir som oftest kastet, og bare tanken på makaroni som dekor, gir meg frysninger.

Bilen er fyllt med golfkøller, klær og sko, og baksetene er lagt ned mer eller mindre permanent. Jeg tåler ikke synet, lukten eller lyden av oppkast, og mener at det i 2010 burde eksistert alternative måter å skifte bæsjebleier på. Vi reiser på ferier, men holder oss langt unna Bamseklubber, Childrens Resorts og Family Friendly. Jeg har alle oppgaver notert i kalenderen MED påminnelse, ellers er det glemt.

Så hva har skjedd med 30-åringen de siste 20 årene? Har vi blitt mer umodne og egoistiske, eller er det heller andre veien; at vi har blitt mer modne, og konsentrerer oss om jobb/utdanning før vi gir oss hen til familielivet? Eller var det like store variasjoner blant 30-åringer før som nå?

Hvem ER eller VAR du som 30-åring? Og ikke minst – til deg som har noen år igjen – hvem ønsker du å være når du blir 30?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor er han så rar om dagen? Når sa han egentlig at han elsket meg sist? Elsker han meg ikke lenger? Om det fortsetter som dette, vet jeg ikke om jeg gidder mer.. Han får jaggu se å skjerpe seg, om dette forholdet skal kunne fungere. Jeg må ta opp dette med ham, jeg orker rett og slett ikke å ha det slik!

- Du er så stille, jenta mi.. Er det noe i veien?

- Neida, det er ingenting.

Hvordan kan “ingenting” – et ord som beskriver at det ikke er noe der – plutselig ha blitt så betydningsfullt? I utgangspunktet skal “ingenting” være et avsluttende ord, hvorpå den andre parten, med trygghet, kan lene seg tilbake og vite at alt er bra. Men dette er langt fra sannheten. “Ingenting” er et ladet ord, som i vår tid sjelden har sin opprinnelige verdi.

På steder hvor det har skjedd en ulykke, vil det alltid vrimle av mennesker som ønsker å se. Dette er er en svært guffen og ekkel del av mennehjernen, men det er fortsatt realiteten; desto større ulykke, desto større tilskuermasse. Og når politiet kommer og sier “Det er ingenting å se her”, så VET man at dette virkelig er alvorlig og man vil lenger frem, for å sikre seg et glimt av tragedien.

Barn lærer seg tidlig at om de gjør noe de vet ikke får lov til, og noen spør hva de holder på med, må det svares “ingenting” så fort som mulig. Og selv når mor kommer inn på kjøkkenet og finner poden med hele hånda nedi boksen med Nugatti, kan de være kapable til å fortsatt si “ingenting” og håpe at mor har blitt akutt blind.

Og hemmeligheten – som man lærer seg etterhvert – er å ikke svare for fort. For lite er mer avslørende enn et høyt, rungende og kort “INGENTING”!! Tett etterfulgt av fnising og lyden av desperate tenåringer som forsøker å skjule ølflasker på rommet.

Så hva har skjedd etter flere år med “ingenting”?
Jo, vi skaper oss en immunitet mot ordet. Vi stoler ikke lenger på “ingenting”, og så snart vi får dette ingenting-svaret, begynner mistankene å vokse… Man blir besatt på at noen prøver å holde noe skjult. Og før man vet ordet av det, begynner man å etterforske i ekte Sherlock Holmes ånd, i håp om å finne ut av sannheten.

Og hva om det ikke er noen skjult sannhet der?
Og hvorfor er vi så overbevist om at alle hemmeligheter er negative?

Jeg vil kjempe for å få tilbake “ingenting” i sin rette form!
Om du har noe på hjertet; si det – ikke ødelegg ordet for alle andre! (kanskje særlig myntet på jenter, denne)

Om du ønsker å holde en overraskelsesfest hemmelig (hvilket jo er hele poenget), finn på en bra historie! “Ingenting” – i den formen vi kjenner den – kommer bare til å skape dårlig stemning, og i verste fall; fullstendig ødelegge overraskelsesmomentet!

Eller planlegger du å fri til kjæresten din? Vær kreativ, og sørg for å ALDRI bruke “ingenting”, når du skal ut å handle ring. To ting som kan skje: Hun mistenker deg for noe kjipt, hun nekter å stole på deg, og avslutter hele forholdet. Hun mistenker noe, og begynner å lete i hjemmet etter spor, og finner ringen i undertøysskuffen din; overraskelse ødelagt.

Så neste gang du blir spurt om hva du tenker – og vet du ikke kan si det høyt – svar “sex”. Dette vil alltid få praten over på noe annet, og du trenger ikke finne på latterlige unnskyldninger på alle oppfølgingsspørsmålene som etterfølger “ingenting”.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at vi flyttet inn i den nye leiligheten i november, har det stått igjen en del småting som måtte fikses. Ting vi rett og slett ikke fikk gjort, på grunn av manglende stige.

Vår nye leilighet har nemlig gudhjælpemævæl så mange meter opp til taket, så en stakkar har jo ikke sjangs å bytte lyspærer engang, uten å tilkalle profesjonelle. Eventuelt kjøpe en stige. Og i går ble det gjort – en femtrinns stige i lettmetall, med sikkerhetsbøyle og gummiknotter. Blir jo ikke mer fantastisk enn det.

Så endelig skulle alt fikses og ordnes – om enn noe senere enn planlagt. Lyspærer skulle skiftes, rullegardiner skulle henges opp og vinduer skulle vaskes. Vi nærmest løp opp trappen – til den grad man kan løpe med en stige under armen – og stresset frem med nøkkelen. Og idet vi drarned håndtaket for å komme oss inn i leiligheten… Så følger håndtaket med.

Pinnen som går gjennom døren – festet til hvert sitt håndtak, på hver side av døren – var nå så langt inni døren, at håndtaket på yttersiden ikke lenger hadde noen funksjon. Det roterte uten motstand, også stod vi der da; med en stige, en stengt dør og et roterende dørhåndtak.

En nabo kom til unnsetning med skrutrekkere, og vi oppdaget til vår store glede at pinnen ikke hadde falt ned på innsiden; det var fortsatt håp! Naboen sprang ned til sin leilighet igjen for å hente en tang, og akkurat i det hun dukket opp igjen – med en stekepinsett (!) – klarte jeg å lirke pinnejævelen ut av døren… Vi var inne!

Litt grinete og smått sutrende, satte vi i gang med kveldens planer…

Rullegardinen som var kjøpt inn til soverommet var 40 cm for kort. Jeg hadde i min iver på å komme meg til IKEA, tatt mål av stuevinduene – uten å registrere at soveromsvinduet nesten er dobbelt så bredt som de i stuen. Note to self: 150 x 190…

Mens jeg registrerer dette, og kjenner blodtrykket øke, hører jeg lyden av en dør som smeller igjen. Tett etterfulgt av min nydelige svenske; ”Men för faaan” – og jeg forstår at døren har lukket seg igjen, og atter engang ikke lar seg åpne. Frustrasjon.

På dette tidspunktet valgte jeg å forskanse meg på badet, slik at jeg ikke sa eller gjorde noe jeg ville komme til å angre på. Etter en liten pustepause, og et par tenkerunder, gikk jeg ut igjen og spurte om han trengte hjelp.

Vi fortsatte planen om å oppgradere heimen, og dro med oss stigen for å skifte lyspærer i gangen. Pæren som hadde gått i gangen lignet ingen pære jeg noensinne har sett, og siden vi dro ut halve takfestet får å få ut pærefaenskapet, henger nå hele armaturet ned fra taket. Vi tør ikke sette på strømmen igjen, i frykt for at alt kommer til å ta fyr.

Så alt i alt har vi fortsatt ingen rullegardin, vi har ikke fått skiftet lyspærer, 0g siden det plutselig hadde blitt sent – og det verken var lys ute eller inne – dreit jeg i vindusvasken; det syns jo ikke i mørket allikevel…

Lurer på om naboen trenger stige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende